De glemte perlene

Velkommen, kjære leser! 

Dette er det første innlegget i en blogg som forhåpentligvis skal rulle og gå i lang tid fremover. Her skal du få servert nostalgiske gullskatter som perler på ei snor - fra hverdagsbiler du kanskje vokste opp med, bilen naboen hadde, eller gliset du alltid har drømt om. Her er det ingen sperrer eller fordommer - alt som vekker følelser, er lov! Det vil jo naturligvis være en overvekt av eldre kjøretøy her, men bli ikke overrasket om det dukker både åtti- og nittitallsbiler opp etter hvert...

Hva passer vel ikke bedre enn å sparke det hele i gang med en bil som mange har et forhold til, men som de færreste kan se i trafikken i dag?

Denne reklamen sier vel det meste...

Faksimile fra Konela-annonse, 1977

Lada 1500 var den mest solgte bilen fra Sovjet, både i Norge og i Europa generelt på 70- og 80-tallet. Det er ikke egentlig så rart med tanke på at den hadde to års garanti, kostet langt mindre enn samtlige konkurrenter og i tillegg hadde mye standardutstyr.

Foto: Stein Inge Stølen

Folkebilen fra Russland har en ganske interessant historie som begynner i Italia. Fiat hadde allerede gjort seg bemerket som ekspert på å selge sine lisenser til bilfabrikker verden rundt slik at de kunne produsere Fiat-produkter med alternative navn på andre markeder. Zastava i Jugoslavia, Neckar i Tyskland, Seat i Spania og Premier i India bygde alle Fiat-biler, noe som har gjort de italienske linjene kjent over hele kloden.

Logoen i grillen et et viking-lignende skip som gikk på elva Volga.
Foto: Stein Inge Stølen

Navnet "LADA" ble kun brukt på eksportmodellene.
På hjemmemarkedet i Sovjet het bilene VAZ-2103. 
Foto: Stein Inge Stølen

Denne tankegangen, i tillegg til et voksende kommunistisk politisk klima i Italia, gjorde det lett for de to nasjonene å knytte industrimessige vennskapsbånd. Ved å tilby fabrikkutstyr og lisenser til å produsere Fiat 124 i Sovjet, hjalp italienerne til med å skape en helt ny mobilitetsrevolusjon bak jernteppet. Som et symbol på vennskapspakten, ble det stiftet en helt ny by ved bredden av elva Volga som fikk navnet Tolyatti; oppkalt etter den italienske kommunistlederen Palmiro Togliatti.

Interiøret besto av seter i kunstskinn og stoff, dasjbord med tredetaljer og
store mengder krom-lignende plastikk for å gi kupeen et eksklusivt preg.
Foto: Stein Inge Stølen

Men russerne var ikke helt overbevist om at Fiat 124 kunne passe til sovjetiske forhold. Bilen skulle tåle Sibir-kulde, elendige veier og bensin som bare ligger hakket over sand på oktanindeksen. Derfor gjorde de en rekke forbedringer. 

Understellet ble forenklet, bremser ble endret, motoren ble byttet og stålplatene ble forsterket. 

I tillegg utstyrte de alle Ladaer med et verktøysett som et gjennomsnittlig bilverksted ville misunt. Dette fordi det var langt mellom mekanikere, og enda lenger mellom verkstedene ute i rurale Sovjet-strøk. 

Hvis folket virkelig skulle oppleve en mobilitetsrevolusjon, måtte de kunne holde bilen på veien på egen hånd. Et godt eksempel på dette er at Ladaen ble utstyrt med startsveiv - et fenomen som mer eller mindre hadde forsvunnet etter at selvstarteren ble vanlig i mellomkrigsårene - noe som gjorde at bilen kunne fyres opp selv i ekstrem Sibir-kulde der alle batterier har tatt kvelden.

Foto: Stein Inge Stølen

Foto: Stein Inge Stølen

De første Ladaene kom faktisk så tidlig som i 1972, importert av selskapet Konela Bil AS. De hadde i utgangspunktet blitt etablert for å skrape sammen alt salg av østsonebiler under ett tak, et salg som hadde blitt sterkt redusert de siste årene siden både Volga og Moskvitch var blitt fullstendig utdatert og utkonkurrert. 

Foto: Stein Inge Stølen

Ladaen ga firmaet et løft som de nok ikke hadde regnet med. Folk som aldri før hadde vurdert Sovjet-bil, kom nå og banket på døra hos importøren. Ved utgangen av 1975 hadde Lada over to prosent markedsandel og Lada 1500 ble til og med brukt som drosje.

Foto: Stein Inge Stølen

I dag er det få som husker Ladaen for sine gode kjøreegenskaper, pålitelige motor og lave pris. Bortsett fra de som faktisk har eid en sånn. For bilen er langt bedre enn sitt rykte. Utover 70- og 80-tallet ble det stadig mindre og mindre populært å kjøre Zhiguli. Litt hadde nok med den økende Sovjet-frykten å gjøre, noe som ga Lada-eiere et politisk stigma. Jeg sier ikke at det ikke var røde tendenser hos noen av bilens forkjempere, men det gjaldt absolutt ikke alle. I tillegg var jo bilen råbillig; for rundt 30 000 kroner kunne du sikre deg en topp utstyrt bil med plass til fem pluss bagasje. Her var det nok en del som hadde kjøpt dyrere biler med mindre utstyr og plass som følte de måtte slenge litt med leppa for å rettferdiggjøre valget. ”Lada – pøh! Bare skrot!”

Noe som bare er tull - dette er en super bruksbil - også i dag.

Foto: Stein Inge Stølen

Faksimile fra Konela-annonse, 1977